Sist uke døde flere mennesker i Haiti, enn i Hiroshima i 1945.

Terrorisme de siste 30 år har drept færre mennesker enn amerikanere 
med håndvåpen har gjort de siste 8 måneder.

Bob Ellis skriver i dag om hva som skal til for å få verdenssamfunnet 
(og den enkelte borger) til å reagere. Han argumenterer for at vi har 
glemt logikken i forhold til når, hvor og hvordan vi sender hjelp og 
ressurser. Hvorfor ikke bruker mer penger på forebyggelse, enn på 
å "slokke branner" når det først går galt.

Hadde man hjulpet Haiti for mange år siden, ville landet i dag kanskje
hatt en infrastruktur som ville taklet katastrofen i langt større grad 
enn nå. Hvis man vokser opp økonomisk fremgang, muligheter for 
arbeide og tilbud om helsetjenester, lar man seg vanskeligere rekruttere 
til terrorangrep.

Ellis har et godt poeng, men det han beskriver er en utopi. For en
stund siden prøvde visstnok diverse nødhjelpsorganisasjoner seg 
med å samle inn penger gjennom å vise et litt mer nyansert bilde 
av trengende land. Det ble vist bilder fra prosjekter som fungerte 
takket være pengegaver, og det ble fokusert på håpet. Resultatet 
var at det kom inn mindre penger. Så gikk man tilbake til det 
hjerteskjærende bildet av et underernært og skitten barn med 
store sørgelige øyne, og svupp så kom pengene inn igjen.

Selv om mange på et intellektuelt nivå kan enes om at det hadde 
vært bedre å fordele de midlene vi har, og arbeide forebyggende,
er det nettop der det blir - som et tankeeksperiment. 

Ellis mener at vi ikke deler fordi det ikke er en økonomisk gevinst
i det. Altså, USA driver krig for å få olje, ikke for å hjelpe folk. 
Beklageligvis er det nok noe sant i det, men jeg tror ikke man
trenger å tenke så kynisk.  

Det ligger godt i vår natur å passe på de nærmeste, det er jo 
logisk hvis man tenker evolusjonsteoretisk. Først meg selv, og
så meg selv osv... Derfor skal det skje noe som virkelig rokker
ved følelsene våre, bringer det tett på oss, før vi handler. 
Tsunamien var et godt eksempel, her var skandinaver involvert.
Vi ville nok hjulpet i alle tilfeller, men herlighet som vi ga den
gangen! Også nå faller fokus på skandinaver i Haiti, og det er 
helt naturlig.

Det handler ikke om hvor mange mennesker som dør. Matte 
og følelser har lite med hverandre å gjøre.